onsdag 29. februar 2012

Phnom Penh

Biler i alle retninger, lasteplan stappfulle av mennesker, mopeder som trenger seg gjennom hver eneste lille luke, syklister og fotgjengere som plutselig befinner seg midt i veien, og som i mine øyne er fullstendig på avveie, utgjør til sammen et eneste stort kaos. Allikevel befinner vi oss i et strukturert kaos, på en eller annen merkelig måte, som bare kan eksistere i asiatiske storbyer. Denne gangen er det Phnom Penh vi ankommer, hovedstaden i Kambodsja. Med den deilige, varme vinden som stryker i ansiktet og tørker bort svetteperlene, befinner vi oss i tuktuk – et av Kambodsjas varemerker. I den lille, åpne vogna festet til en moped, suser vi bortover på Phnom Pehns travle motorvei. 



Vi har nå vært her i tre dager, og det er allerede mange nye inntrykk å fordøye. En av de aller første erfaringene vi har gjort oss, er at Kambodsja er et veldig fattig land. I Phnom Penh er det mange tiggere og uteliggere. Det er tydelig at Kambodsja fremdeles er et av verdens mest minerammede land, da flere mangler både armer og ben. Spesielt trist er det å se alle barna som må bruke barndommen sin på å gå rundt og trygle penger fra turister.


Ved siden av fattigdom, miner og de fysiske traumene, lever fortsatt en hel generasjon også med psykiske mén fra det grusomme Pol Pots-regimet på 1970-tallet. Kambodsja har virkelig lidd en tøff historie, og dette fikk vi føle på kroppen etter å ha besøkt S-21 og Killing field. Førstnevnte var tidligere en gammel skole,  men ble under Khmer Rouge-regimet (Pol Pot) omgjort til et sikkerhetsfengsel, hvor uskyldige mennesker ble torturert på de mest inhumane måter. Pol Pot hadde et ønske om å forandre befolkningen til et såkalt "peasant-samfunn". Barn, eldre og intellektuelle var spesielt utsatt. Om du hadde briller var det en  god nok grunn til å bli henrettet. Etter de forferdelig avhørene i S-21, ble fangene sendt direkte til Killing field, hvor navnet egentlig sier sitt. Det var en sterk opplevelse og vandre blant de mange massegravene, hvor tusenvis av mennesker ble myrdet så brutalt. 


En annen ting som fikk meg til å tenke, er hvor vanvittig stor makt myndighetene i et land har til å vektlegge ønskede deler av verdenshistorien. Det kan være vanskelig å forstå hvorfor ikke Pol Pots engang blir nevnt i norske skolebøker. Mannen var jo en tyrann på linje med Stalin og Hitler, og utryddet nærmere tre millioner mennesker - en fjerdedel av Kambodsjas befolkning.

Men, til tross for Khmerfolkets dystre fortid, skal det sies at menneskene i Phnom Penh er utrolig blide, varme og hyggelige. Også så sporty de er! Om ettermiddagene ser du folk overalt som spiller badminton eller trener på de mange treningsapparatene som er plassert rundt omkring. Det som kanskje fascinerer meg mest er de store folkeansamlingene som danser aerobic, midt i byen, til ljomende musikk. Da blir jeg bare nødt til å trekke på smilebåndet.


Ellers er Kambodsja ufattelig billig. I dag har Ane og jeg bare kost oss (riktignok etter å ha studert i tre timer). Vi har prøvd Khmermassasje, som var en...interessant opplevelse. Tror aldri jeg har blitt bøyd og tøyd i så mange forskjellige retninger. Vi har også vært på marked, og jeg har klipt meg til den nette sum av 15 kroner.


Ellers nærmer det seg innlevering for de to semesteroppgavene på tilsammen 12000 ord, så i morgen reiser Ane og jeg ned til Kep, en liten by som ligger langs kysten, i håp om å finne arbeidsroen. 

2 kommentarer:

  1. Takk for interesant info om Kambodsja. Helt enig, Pol Pot er en despot og tyrann i klasse med Hitler og Stalin, en som fikk holde på uforstyrret i alt mor mange år uten at noen brydde seg! Desverre er det slik at vesten og "verdens politiet USA" ikke interreserer seg for stater som ikke har betydning for olje og handels balansen! Lykke til med innlevering

    pappa

    SvarSlett
  2. Ja, det er faktisk helt utrolig hvordan han fikk herje. Var veldig interessant å lære om regimet hans, men samtidig veldig sterkt. Glemte å skrive at på Killing Field har de bevart hodeskallene til de flere tusen menneskene som ble drept der. Når man fikk se det sikkert 20-30-meter høye minnemerket fullt av menneskehodeskaller, fikk man virkelig et bilde av hvor mange liv det egentlig er snakk om...

    SvarSlett