mandag 2. april 2012

Land of a million elephants

Er dere lei av oss enda, og å høre om "hvor fantastisk bra vi har det"? Her kommer jaggu meg en oppdatering til fra det store utland. Og vi har det jaggu meg bra også.

Forventningene var egentlig ganske høye før vi entret "The land of a million elephants". Personlig tenkte jeg at Laos kom til å bli det minst turistpregede landet, og kanskje det mer autentiske av de sørøst-asiatiske perlene. Dette stemte ikke helt etter min erfaring. Nå skal det riktignok nevnes at vi ikke fikk særlig mye tid i Laos, og at det heller er begrenset hva man rekker å se på en uke. Likevel var de to stedene vi fikk med oss relativt tettpakket med utlendinger, og ganske typiske turistdestinasjoner. Til tross for dette må det understrekes at vi hadde noen veldig fine dager i Luang Prabang. Byen, som egentlig er en gammel hovedstad, skiller seg egentlig litt ut i forhold til de andre asiatiske byene vi har sett. Med sine nydelige bygninger fra den franske kolonitiden er faktisk Luang Prabang oppført på UNESCOs liste over Verdensarven, som et eksempel på en "enestående blanding mellom tradisjonell og kolonial arkitektur". Åhjadda, funfactsa i orden!

En kul ting vi gjorde var å spise middag på nattmarkedet, hvor du kan forsyne deg med så mye mye lokal mat du bare orker for typ 5 norske kroner. Ellers klarte vi å utnytte tiden ganske godt. Vi fikk både ridd på elefanter, sett brunbjørner og badet i det nydeligste fossefallet jeg noensinne har sett. Elefantridningen var kanskje den kuleste opplevelsen, og det var faktisk ikke så skummelt som vi hadde trodd. Vi fikk sitte oppe på hodet deres, og etterpå mate dem med bananer rett fra hånda. Fine dyra.


Etter å ha ridd på elefantene dro vi hit for å avkjøle oss: 

Idyll?

Her slang vi oss fra et tau og hoppet ut i de deilige bassengene. Vannet var lyseblått og krystallklart. Egentlig fikk jeg veldig assosiasjoner til Løvenes Konge. Det var nesten så jeg kunne høre Elton John synge "Can you feel the love tonight" fra jungelen et sted. Haha.


Alt i alt skal det sies at vi hadde en fin liten uke i Laos. Neste oppdatering blir fra Vietnam. Stay tuned. 

tirsdag 20. mars 2012

Four thousand islands

Nå er vi på Si Phan Don, også kjent som "Four thousand islands". Det er en øygruppe på elven Mekong, helt sør i Laos. Den lille øya vi befinner oss på heter Don Det, og atmosfæren her er veldig avslappende. Det er egentlig litt sånn "hippiested", hvor de fleste besøkende er backpackere. På de små barene finner man gjerne bare noen små puter ved siden av noen små bord, hvor man kan sette seg ned og ta en øl eller en "Lao Lao" om du vil. På menyene får du kjøpt "happy shakes" og "happy pizzaer". Til og med vannbøflene tar livet med ro her.

En lokal original som ligger og slækker'n på stranda hver ettermiddag.
Selv om stedet i seg selv er veldig koselig, stemningen er god, og de andre backpackerne hyggelige, trives ikke Ane og jeg så veldig godt her. De lokale som jobber her er lite vennlige og egentlig ganske uhøflige. (De er rett og slett "surfitter", som Silje villa ha sagt det.) Kanskje de er lei av alle turistene som kommer hit? Ikke vet jeg.

Vi har i hvert fall klart å kose oss litt likevel. Vi slo på stortromma og bestemte oss for å være litt sporty. Og ikke bare litt sporty heller. Vi har faktisk padlet fra Laos til Kambodsja.


På turen så vi Sørøst-Asias største fossefall (fra sidelinja, riktignok), og delfiner. Visste du at det fantes ferskvannsdelfiner kanskje?

Turist 1 og 2.
Når vi kom tilbake fra turen var vi helt utslitte i muskler jeg ikke engang visste jeg hadde. Skal innrømme at kroppen ikke har fått så altfor mye trening på denne turen.

Selv om ølmagen kanskje vokser litt, har vi i hvert fall blitt ferdig med den andre og siste semesteroppgaven vår. Nå går turen videre til Luang Prabang i nord. Denne gangen flyr vi, ettersom vi har erfart at veiene i Laos faktisk er helt grusomme.

onsdag 14. mars 2012

Fantastiske Kambodsja

Jeg føler vi har opplevd så utrolig mye de siste dagene, så jeg vet nesten ikke hvor jeg skal begynne.

Som jeg nevnte i forrige blogginnlegg kom vi i kontakt med en veldedighetsorganisasjon i Phnom Penh. Organisasjonen heter "Choice", og hjelper totalt seks ekstremt fattige landsbyer utenfor hovedstaden. Dette er mennesker som verken har penger, jord eller tilgang på medisinering hvis de blir syke. I landsbyen vi besøkte lever befolkningen gjennomsnittlig under én dollar om dagen (5-6 norske kroner).

Bak på lasteplanet ble vi altså med for å levere rent drikkevann. Foruten å forsyne landsbybeboerne med vann hver eneste dag, bidrar også Choice med mat, klær, medisinering og undervisning. Når det gjelder sistnevnte, kan man kanskje bli forundret over hvorfor det er så nødvendig å bidra med undervisning når offentlig skoler i Kambodsja er gratis. Ross, den australienske pensjonisten som stiftet Choice, forklarte oss at selv om skolene teoretisk sett ikke koster penger, er de langt i fra gratis i praksis. For det første må ungene selv betale for skoleuniform og bøker. Videre er lærerlønnen så lusen at de aller fleste lærerne er korrupte. Kvaliteten på undervisningen er dårlig, og lærerne møter ofte ikke opp til timene. De som har råd til å betale lærerne, er de som får tilgang på den kvalitetsmessige undervisningen som alle burde hatt krav på. Av disse grunnene er gratis opplæring et viktig motiv for Choice.

Å besøke landsbyen ga meg et skikkelig stikk i hjertet. Det var rett og slett et lite sjokk og komme ut på den perifere landsbygda og se hvor lugubert de lever. Jeg vet ikke helt hva jeg hadde forventet, men det lille samfunnet stemte ikke helt overens med mine forestillinger om hva en "landsby" er. Det var heller en samling av slitne skur og stråhus plassert langs en støvete landevei. Barna var møkkete. Foreldrene manglet tenner. Noen av mennene var alkoholiserte. Likevel, til tross for de stusslige kårene, var det en helt spesiell glød i øynene på disse menneskene: Alle var så glade. Alle smilte. Alle hilste. Alle lo. De virket lykkelige. 


Etter landsbybesøket dro vi nordover til Siem Reap. Dette er litt av en turistby, hvor omlag én million mennesker kommer innom hvert eneste år for å få et glimt av Angkor Wat. Det høye turisttallet er riktignok forståelig, da de eldgamle buddhistiske templene fra 1200-tallet var ganske fascinerende. Vi leide oss en guide som selv var buddhistisk og hadde vært munk i tre år. Det ble en dag med mye historie og ny interessant lærdom, selv om vi ved dagens ende var enige om at det "ble litt mye stein etter hvert". 


De to siste dagene har gitt oss enda flere spennende opplevelser. På Rabbit Island møtte vi en amerikaner som anbefalte oss å dra til en fjern, liten landsby, langt vekk fra turister og bystøy. Bussen fra Siem Reap gikk riktignok ikke hele veien dit, men ifølge amerikaneren var det mulig å få tak i såkalte «lokale taxier» de siste kilometerne. Da vi kom av bussen halvveis til bestemmelsesstedet, snakket vi med noen lokale som tok oss med til busstasjonen. Der blir vi møtt av en gjeng mannfolk som nærmest kastet seg over oss når vi kom. Dette var altså de lokale sjåførene som kriget om potensielle passasjerer. Etter litt dealing på prisen blir vi til slutt tildelt en bil som skulle ta oss med til Banteay Chmar. I alt syv mennesker klarte sjåføren å få presset inn i den slitne 5-seteren, før vi satte kursen mot den lille landsbyen på verdens mest humpete veier. 

Spiser mais og venter på taxien. Ane var til og med så heldig å bli fridd til!

I Banteay Chmar bodde vi hjemme hos en lokal familie. De snakket ikke veldig mye engelsk, men de var så snille og hyggelig mot oss. Etter middagen, som de eldste jentene i familien hadde tilberedt til oss, lekte vi med barna som bodde der. De lærte oss et steinspill som minnet litt om boccia.

Lille, støvete Banteay Chmar.
Ane og jeg satt oss ned og pratet med noen buddhistiske munker.
Spiller steinspill med barna.
Dagen etter besøkte vi en frivillig organisasjon som driver en barnehage og en skole i den lille landsbyen. Lederne på senteret er et par fra Frankrike, og det var de som hjalp oss med å finne et sted å overnatte i landsbyen. På besøk på senteret spilte vi steinspillet med de eldre barna, og lekte med barnehagebarna. De aller minste ble helt hypre når vi kom for å hilse på dem. Vi lærte dem "Hode, skuldre, kne og tå" og "Rødt og grønt lys". Etterpå sang de sanger for oss. Helt herlige barn!


Som dere skjønner har Kambodsja gitt oss mange fine opplevelser. I morgen går turen videre til Laos. 12 timer i buss, wohoo!

lørdag 10. mars 2012

Kep & Rabbit Island

En tre timer lang busstur tok oss med til den lille kystbyen Kep, helt syd i Kambodsja. Med den deilige sjøbrisen i håret og den avslappede atmosfæren Kep har å tilby, fant vi jaggu skrivelysten også. For dere som lurer på hvordan det går å være student mens man er på reisefot: Hurra for skippertak! Vi ga oss selv en frist på en uke, og fant oss et stille hotell. Ved et bord i restauranten ble vi sittende fra morgen til kveld. Tror vi beveget oss én, toppen to, ganger utenfor hotellet. Fem dager med intensivt oppgavefokus, og vi kan si oss ferdig med en av to semesteroppgaver.

Vi fant dette lille krypinnet til 15 kroner natten. Dette må være den beste kombinasjonen av billig og renslig vi har funnet så langt. (Men kanskje ikke det ryddigste? Ehee....)
Litt kortspill i pausene da... Okei, mye kortspill i pausene.
Mange svette timer og 20 sider senere, og med en masse ny kunnskap innhentet om hvordan politikerskandaler påvirker partioppslutning, bestemte vi oss for å ta noen velfortjente dager på Rabbit Island. En liten båttur over sjøen, og vi befant oss på det mest behagelige, beroligende stedet jeg har vært så langt. Ingen biler, ikke noe bråk. Kun fire-fem restauranter med tilknyttede bungalower var å finne på den lille øya. Atmosfæren var rett og slett spesiell. Det var liksom så deilig stille... Med elektrisitet fra aggregat kun noen få timer om dagen, var det så klart ikke internett, eller vifte på rommet, for den saks skyld. (Det ble med andre ord noen avslappende, men samtidig varme dager på Rabbit Island.) Om kveldene, etter solnedgangen, skrudde lokalbefolkningen på aggregatet, slik at det kun var noen få lys rundt på de små restaurantene, og hvor rolig musikk spilte ut fra noen høytalere. Blant palmesus og dus ble vi sittende ved et av plastikkbordene og nyte en tropisk drikk laget av frukt hentet direkte fra jungelen. Idyll?


Etter to dager på den lille kaninøya, dro vi tilbake til fastlandet. Vi bestemte oss for å bli en natt til i Kep og gjøre litt sightseeing før turen gikk videre. Vi kunne ikke bare dra uten å ha sett annet enn den gule hotellveggen vår... En kjempesøt tuktuk-sjåfør tok oss med rundt i nærområdet. Blant støvete, humpete og glodhete landeveier ble jeg helt forelska i Kambodsja. Det var ikke før vi kom ut på landsbygda at jeg virkelig fikk øynene opp for hvor nydelig dette landet er. 


Den lille uken vi tilbrakte i Kep og på Rabbit Island var rett og slett godt for sjela, både akademisk, slappe-av-messig og ikke minst matmessig. Det må bare nevnes at sjømaten i Kep var helt fantastisk. Med fersk fisk, reker og krabber fisket direkte opp fra sjøen, var munnen og hjernen i ekstase ved hvert eneste måltid.

På "crab market" og spiser middag. 
Kambodsjas nasjonalrett,"amok": Dampet fisk i kokos- og sitrongryte. F-a-n-t-a-s-t-i-c-o!
Nå er vi faktisk tilbake i hovedstaden Phnom Penh. Her har vi vært i én dag for å ordne med visum til Vietnam. Vi har også rukket å være med en frivillig organisasjon ut til en ekstremt fattig landsby utenfor byen. Der hjelper de til med mat, vann, skole, klær osv. Disse landsbybeboerne har faktisk ingenting. Dagen i dag har gitt oss et nært møte med hvordan det er å leve i ekstrem fattigdom. Det var både en sterk, men samtidig fin opplevelse. Jeg tenker jeg skriver et lengre innlegg om dette når vi kommer til neste sted. Akkurat nå sitter Ane og jeg og venter på nattbussen som skal ta oss nordover til Siem Riep.

Vi storkoser oss i Kambodsja! Tenk at det bare er noen små uker igjen av turen vår...

onsdag 29. februar 2012

Phnom Penh

Biler i alle retninger, lasteplan stappfulle av mennesker, mopeder som trenger seg gjennom hver eneste lille luke, syklister og fotgjengere som plutselig befinner seg midt i veien, og som i mine øyne er fullstendig på avveie, utgjør til sammen et eneste stort kaos. Allikevel befinner vi oss i et strukturert kaos, på en eller annen merkelig måte, som bare kan eksistere i asiatiske storbyer. Denne gangen er det Phnom Penh vi ankommer, hovedstaden i Kambodsja. Med den deilige, varme vinden som stryker i ansiktet og tørker bort svetteperlene, befinner vi oss i tuktuk – et av Kambodsjas varemerker. I den lille, åpne vogna festet til en moped, suser vi bortover på Phnom Pehns travle motorvei. 



Vi har nå vært her i tre dager, og det er allerede mange nye inntrykk å fordøye. En av de aller første erfaringene vi har gjort oss, er at Kambodsja er et veldig fattig land. I Phnom Penh er det mange tiggere og uteliggere. Det er tydelig at Kambodsja fremdeles er et av verdens mest minerammede land, da flere mangler både armer og ben. Spesielt trist er det å se alle barna som må bruke barndommen sin på å gå rundt og trygle penger fra turister.


Ved siden av fattigdom, miner og de fysiske traumene, lever fortsatt en hel generasjon også med psykiske mén fra det grusomme Pol Pots-regimet på 1970-tallet. Kambodsja har virkelig lidd en tøff historie, og dette fikk vi føle på kroppen etter å ha besøkt S-21 og Killing field. Førstnevnte var tidligere en gammel skole,  men ble under Khmer Rouge-regimet (Pol Pot) omgjort til et sikkerhetsfengsel, hvor uskyldige mennesker ble torturert på de mest inhumane måter. Pol Pot hadde et ønske om å forandre befolkningen til et såkalt "peasant-samfunn". Barn, eldre og intellektuelle var spesielt utsatt. Om du hadde briller var det en  god nok grunn til å bli henrettet. Etter de forferdelig avhørene i S-21, ble fangene sendt direkte til Killing field, hvor navnet egentlig sier sitt. Det var en sterk opplevelse og vandre blant de mange massegravene, hvor tusenvis av mennesker ble myrdet så brutalt. 


En annen ting som fikk meg til å tenke, er hvor vanvittig stor makt myndighetene i et land har til å vektlegge ønskede deler av verdenshistorien. Det kan være vanskelig å forstå hvorfor ikke Pol Pots engang blir nevnt i norske skolebøker. Mannen var jo en tyrann på linje med Stalin og Hitler, og utryddet nærmere tre millioner mennesker - en fjerdedel av Kambodsjas befolkning.

Men, til tross for Khmerfolkets dystre fortid, skal det sies at menneskene i Phnom Penh er utrolig blide, varme og hyggelige. Også så sporty de er! Om ettermiddagene ser du folk overalt som spiller badminton eller trener på de mange treningsapparatene som er plassert rundt omkring. Det som kanskje fascinerer meg mest er de store folkeansamlingene som danser aerobic, midt i byen, til ljomende musikk. Da blir jeg bare nødt til å trekke på smilebåndet.


Ellers er Kambodsja ufattelig billig. I dag har Ane og jeg bare kost oss (riktignok etter å ha studert i tre timer). Vi har prøvd Khmermassasje, som var en...interessant opplevelse. Tror aldri jeg har blitt bøyd og tøyd i så mange forskjellige retninger. Vi har også vært på marked, og jeg har klipt meg til den nette sum av 15 kroner.


Ellers nærmer det seg innlevering for de to semesteroppgavene på tilsammen 12000 ord, så i morgen reiser Ane og jeg ned til Kep, en liten by som ligger langs kysten, i håp om å finne arbeidsroen. 

lørdag 25. februar 2012

Gjensynsglede i Bali og Gili

Oioioi! Hvor skal jeg begynne? Den siste uka har rett og slett vært fantastisk. Vi har kost oss veldig mye sammen med Eileen, Maren og Thomas ("bestefar"). Da jeg forlot dere forrige gang, for omtrent en uke siden, hadde Ane og jeg akkurat kommet oss til Kuta hvor vi skulle møte våre tre kompanjonger fra Trondheim. Akkurat i dét jeg var ferdig med dagens viktigste gjøremål (å skrive blogg selvfølgelig), banket det plutselig kraftig på hotellromsdøren. Det var ingen ringere enn Eileen, Maren og Bestefar. Og herre min hatt, så deilig det var å se dem igjen! Det ble mange gode, varme klemmer. 

Vi tilbrakte først to dager i Kuta, som er en relativt travel by full av partysvensker, australienere og (veldig) slitsomme gateselgere. Stranda i Kuta er flere kilometer lang og skulle visst være veldig bra for surfing. Jeg hadde aldri prøvd dette før, men det viste seg å være veldig moro. Det var rett og slett et skikkelig adrenalinkick når man fór bortover på bølgene. For ikke å snakke om hvor utrolig slitsomt det var! Vi var jo helt utslitte etterpå. 

Surferookies!
Strandløven Bestefar
Dagen etter følte vi for å være litt kulturelle. For 300.000 rupiah (omtrent 200 norske kroner) leide vi en sjåfør som skulle kjøre oss rundt på Bali. Det viste seg forøvrig at mannen bak rattet ikke forstod et eneste ord engelsk, så det hele ble ganske komisk når vi plutselig befant oss i baksetet på en bil, i håp om å kanskje få lære litt mer om Bali, og sjåføren ikke engang skjønte hvor vi skulle. Etter mye kroppsspråk og gestikulering kom vi oss til slutt til bestemmelsesstedet, overraskende nok.

I byen Ubud, som ligger nord på Bali, besøkte vi blant annet den såkalte "apeskogen". Den lille parken var et hellig avgrenset område blant de grønne trærne, pyntet med templer og religiøse statuer, og hvor små aper løp fritt rundt. De fleste balineserne er hinduister, og i hinduismen er visst apene et viktig symbol. Den lille apelandsbyen var riktignok proppet med turister som skulle ta bilder og styre og ordne, så jeg syntes egentlig litt synd på de små apene (helt til de bestemte seg for å angripe oss og maten vår).
Etter vår lille visitt hos apene, dro vi videre for å se tradisjonell balinesisk dans. Det var skikkelig kult! De fremførte flere ulike danser som er knyttet til forskjellige ritualer i hinduismen.  
De to små jentene fremførte hele dansen med lukkede øyne. 
De to små dagene i Kuta gikk overraskende fort, før turen bar videre til øygruppen Gili, som ligger en fergetur unna Bali. Thomas ble igjen i Kuta, og plutselig ble det skikkelig jentetur. Dette inkluderte selvfølgelig en masse skravling, latter og tull. Vi har helt enkelt kost oss glugg i hjel, hvor vi har tatt livet med ro med lange dager på stranda, snorkletur (vi så skilpadder!!), sykkeltur, gode (og kanskje litt for dyre) middager, koselig kvelder på stranda med øl og musikk, og ikke minst timesvis med kortspill.

Den lille landsbyen. 
Hostellet vi bodde på var et koselig gjestehus med en liten veranda hvor vi fikk servert deilig frokost hver morgen.
Fine Maren og Eileen :)
Øya var bare 8 km i omkrets, så det tok ikke lange tiden å sykle rundt. 
Dere tør ikke utfordre oss i Idiot, for å si det sånn.
I dag tidlig måtte vi si hadet til jentene etter noen nydelige dager. Nå sitter Ane og jeg igjen på hotellrommet tilbake i Kuta, og slapper av. Klokken er halv ni på kvelden og vi skal straks ut og spise middag. Vårt siste indonesiske måltid skal nytes før vi må hoppe til sengs. I morgen må vi opp grytidlig for å rekke flyet vårt videre. Neste oppdatering blir fra Kambodsja.
Over og ut!