Viser innlegg med etiketten Malaysia. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Malaysia. Vis alle innlegg

torsdag 9. februar 2012

Et uforglemmelig møte med Iban-stammen

Gjennom de siste dagene har vi virkelig fått utspille våre sosialantropologiske sider. Dypt inne i jungelen har Ane og jeg har tilbragt tre dager sammen med et malaysisk stammefolk. 

Folket vi besøkte tilhører Iban-stammen og er hovedsakelig lokalisert i familiehushold rundt om Sarawak (Malaysia), Brunei og Indonesia. Opprinnelig var Iban-stammen et krigersk folk, og var spesielt kjent for «headhunting», altså å kappe hodene av folk, på godt norsk. Selv om tidene har forandret seg, og det naturligvis ikke lenger er lov til å kappe hodet av naboen, lever Iban-stammen fremdeles på tradisjonelt vis, og har tatt vare på mye av forfedrenes gamle kulturarv. Den tradisjonelle levemåten består av mange familier som bor sammen i et eneste stort hus, såkalte langhus. Husholdningen vi besøkte var relativ stor, og bestod av hele 38 familier. Videre lever Iban-stammen for det meste av jakt og jordbruk, hvor alle i husholdet deler utbyttet med fellesskapet. Som høvdingen så fint sa: «We share everything, except our wives». Om kvelden, etter en hard dag på åkeren, setter de seg gjerne ned på den innvendige terrassen, for å drikke te eller hjemmebrygget risvin, og for å slå av en prat.

Her ankommer vi langhuset, som du kan skimte oppe i skogkrattet. En langbåt (slik som på bildet) førte oss oppover elven, langt innover i jungelen. 
Langhuset sett innenfra. På venstre side finner man dørene inn til rommene hvor de forskjellige familiene bor.  Her snakker vi lite privatliv, da både mor, far, barn og besteforeldre deler ett eneste lite rom. Til venstre ser du innendørsterrassen. 
Håndlagde smykker, tepper, masker og stråhatter.
På tunet utenfor langhuset.
Under den første kvelden sammen med Iban-stammen fremførte de en velkomstdans for oss, utført i tradisjonell klesdrakt. De karakteristiske håndbevegelsene symboliserer hvordan Iban-folket samler inn mat, for så å dele det med fellesskapet. 
Ane og jeg ble invitert med i dansen. 
Etter fremførelsen satt alle seg ned og drakk te, og vi fikk blitt litt kjent med høvdingen (midten).
Dagen etter var det tid for jungeltur, hvor en av stammemennene skulle lede vei for oss. I 40 varmegrader, rett oppover og på regnvåt bakke, føltes den første halvtimen nesten uutholdelig. Stammemannen derimot må ha vært en litt moderert utgave av Tarzan selv, der han i sandaler og med en røyk i hånden tok seg så øyensynlig enkelt rundt. Bak ham kom vi da, som to hengende (og pesende) slips. 

Jungelmannen
Bak Ane, oppe i skogen der, ser du guiden/tolken vår. Bra det ikke bare var Ane og jeg som slakket ned tempoet...
Etter noen timer i jungelen, kom vi etter hvert ut på elvebredden igjen, hvor vi fikk servert tradisjonell ibansk mat. Måltidet bestod av fisk, kylling og ris, som sammen med ferske grønnsaker ble kokt i bambusrør.
Småguttene hjelper til å gjøre i stand maten for oss.
I løpet av de tre dagene sammen med Iban-stammen har vi lært en masse om deres livssyn og levemåte. En ting jeg synes er spesielt fascinerende er hvordan de bruker naturen så flittig, både når det gjelder mat, håndverk og til helbredelse av sykdommer. Når det kommer til religion, er Iban-stammen kristne, samtidig som flere tror på spirits. Blant annet oppbevarer de ekte (!) menneskehodeskaller i langhuset, hvor de gamle åndene skal vokte over og beskytte dem. 
Med mange forventninger og forestillinger om hva et vaskeekte stamme-
samfunn er, tok jeg meg selv i å bli litt overrasket over hvor globaliserte Iban-folket er. Til tross for relativt «primitive» omgivelser, med spinkle trebygg plassert langt inne i jungelen, med strøm fra aggregat bare noen få timer om dagen, og med et levebrød basert på jordbruk, jaktutbytte og annet de kan finne i jungelen, har folket moderne klær, hører på Justin Bieber og Akon, ser amerikanske filmer og synger ibanske karaokesanger ut i de sene nattetimene. 

søndag 5. februar 2012

Fisketur på landsbygda

Dæven, så aktiv jeg er på bloggen i dag, men må bare fortelle om dagen vår i dag. Ane og jeg hadde egentlig store planer om å være flittige studenter, men merker allerede at det er hardt å være student på reise. Det er jo så mye annet spennende som skjer! Ved frokosten kom vi i prat med noen lokale som ville ha oss med på fisketur. Han ene var fra en liten landsby utenfor Kuching, og ville vise oss hjemstedet sitt. Vi kunne jo nesten ikke si nei til dette.

Med litt potetgull og øl i bagasjen ble det plutselig roadtrip til den malaysiske landsbygda. Vi  kjørte innom den lille landsbyen, og fikk se hvordan han ene bodde. Landsbyen bestod i bunn og grunn av noen enkle trehus blant masse skog og grønt. Bare en liten, smal landevei førte oss blant trærne og de små husene. I hagene lekte ungene og spilte fotball. Tilfeldigvis var det feiring av profeten Mohammads fødsel i dag(?), så når vi kom ut av bilen var vel landsbybeboerne midt inni en bønn, da bønnerop drønnet fra den lokale moskeen. Det satte stemningen. Hehe.


Her kommer gutta krutt.

Nam, snus. Eller ikke?!

I morgen skal Ane og jeg på en spennende utflukt. Vi skal besøke et stammesamfunn langt ute i regnskogen. Vi blir borte i tre dager, så gled dere til oppdatering når vi er tilbake.

Stor, svett klem fra oss.

Thailand, Kuching og bursdag

Etter en ukes tid i Thailand, har vi nå kommet oss tilbake til Malaysia og flydd over til Borneo – Øst-Malaysia. Det er relativt billig å fly både innenlands og utenlands, så for å spare oss mest mulig reisetid, er det likegreit å betale en hundrelapp ekstra for å komme seg rundt mer effektivt.


Reiseruta så langt. Fra Kuala Lumpur har vi reist oppover til Langkawi, Koh Lipe og Phi Phi, før vi tok fergen over til Phuket og fløy derfra til Kuching. 


Thailand på sin side imponerte meg ikke helt. Det er mulig vi besøkte noen av de verste stedene, men etter min oppfatning er landet nesten ødelagt av turisme. Og det er for så vidt et lite paradoks. Uten å ha satt meg altfor mye inn i det, er jeg sikker på at Thailand er fullstendig avhengig av turismen. Samtidig er det synd å se konsekvensene av dette – hvordan turisme kan undergrave det autentiske og ekte.

Den andre thailandske øyen vi dro til, Phi Phi Island, er også, i likhet med Koh Lipe, en relativt liten, og i utgangspunktet idyllisk, øy. Det vil si ingen bilveier, kritthvite strender og en ellers vakker natur. Kanskje er det de gigantiske klubbene plassert på rekke og rad langs stranden som ødelegger idyllen? Eller kanskje er det alle turistbutikkene, de svenske barene og restaurantene, den svenske musikken… I det hele tatt.

Nå har vi i hvert fall kommet oss tilbake til Malaysia, og det er herlig. Her i Kuching, hovedstaden i provinsen Sarawak, er det merkbart at turismen ikke har tatt like mye overhånd enda. Da Ane og jeg beveget oss rundt i byen i går for å utforske litt, føltes det nesten ut som om det var vi som var selve turistattraksjonen. Folk pekte og tutet, og det var ikke måte på. Idet vi gikk forbi en politistasjon var det en mann som ble ført i håndjern inn på stasjonen. Til og med han smilte som en gal og ropte «hællåå» etter oss.

En av de mange små gatebutikkene.
Mmm... Lunch til 6 norske kroner. Kan ikke klage på prisene her.
Det var jo også bursdagen min i går. Og min gode venn Ane kunne ikke ha gjort dagen min bedre. Først tok hun meg med på thaimassasje. På kvelden hadde hun booket et bord på en kjempekoselig restaurant. Der hadde de pyntet skikkelig romantisk for oss, med hjerter og det hele. Det jeg ikke visste var at Ane hadde snakket med de på restauranten på forhånd. Etter middagen slukket plutselig alle lys, og hele restauranten begynte å synge bursdagssang for meg, mens kokken kom ut med en god, gammeldags sjokoladekake med lys på. Fine, gode Ane!
Etter middagen ble vi sittende og spille blackjack sammen med de lokale på restauranten. Etterpå viste de oss en malaysisk pub. Der fikk vi smake på kokosøl, noe alle drakk, mens jeg satt og diskutere malaysisk politikk sammen med en av de lokale, hehe. Kjempegøy!

Ane og jeg er begge enige om at det er en helt spesiell, avslappet atmosfære i denne byen. Folkene her er så genuint vennlige. Og kanskje litt nysgjerrige på de to hvite kjempene som vandrer rundt? For ja, til og med jeg, på mine 160 centimeter, er gigant i dette landet.

onsdag 25. januar 2012

En rundtur på Langkawi

Vi koser oss fortsatt på Langkawi. Faktisk koser vi oss så mye at vi ikke har lyst til å dra. Malaysia lever så absolutt opp til forventningene. Maten er helt fantastisk og menneskene er så vennlige. De siste dagene har vi brukt til å utforske øya. Vi har blitt kjent med noen lokale som har vist oss rundt.

Først leide vi scooter og ble guidet rundt av Micha, som jobber på strandbaren ved siden av hostellet vårt. Først tok han oss med til et fossefall. For å komme oss på toppen måtte vi gå 600 trappetrinn. Rett oppover. Svettende. I 40 varmegrader. Men det var ganske fint når vi kom på toppen da.



Micha, our private guide.
I går prøvde vi noe som heter "cable cars". Det var rett og slett en heis som førte oss opp på en gigantisk høyde. Etter nærmere en time i kø (minner om 40 varmegrader), ble det endelig vår tur til å bli heist opp 600 meter over havet. Trodde ikke jeg hadde høydeskrekk før jeg plutselig så stupende ned i regnskogen, og hørte vinden suse inn i den lille vogna, mens vi ble fraktet langt, langt oppover. Jeg klarte egentlig ikke nyte utsikten helt. Ble mest opptatt av å stirre ned i fanget mitt, haha.

Inni der satt vi. Fytti grisen!
Endelig oppe på høyden.

Micha har også tatt oss med til flere lokale spisesteder og vi har fått smake på noen av øyas spesialiteter.

Skal innrømme at vi ble en smule skeptiske til denne desserten.
Mmm... Kokosmelk! Schmaker gooodt!
Det har også blitt litt partyparty, men i og med at Malaysia er et veldig muslimsk land, er ikke alkohol alltid like tilgjengelig, og det er relativt dyrt å kjøpe det på utestedene. (Vel, med "relativt", mener jeg ca. 40 norske kroner for en mojito.)

Våre nye venner, hehe.
Nå skal jeg løpe ned til stranda for å møte Anemor, som allerede ligger og later seg. Da er det bare å smøre seg inn med solfaktor 50. Til og med Ane må ha faktor 50 i denne sola. Hoho. Vi har det fælt, assa. 

lørdag 21. januar 2012

Hei, Langkawi, du tropiske øy

Etter tre netter i Kuala Lumpur kjente vi oss relativt ferdig med storby og sightseeing. Sultne på strandliv og med en higer etter å få litt sol på de ellers likbleike kroppene våre, pakket vi sammen sekkene igjen og satte kursen mot Langkawi.

Vi hadde hørt litt forskjellig om Langkawi på forhånd. Øygruppen, som består av rundt 90 forskjellige øyer utenfor Malaysias nordvest kyst, skulle visst være frelst med nydelige strender og være et kroneksempel på et ferieparadis. Til informasjon har Malaysia satset stort på Langkawi som turistdestinasjon gjennom de siste årene. Og det var nettopp dette vi var litt skeptiske til. Overfylte strender og nordmenn som brøyter seg vei var ikke helt det vi ønsket oss. Men, vi tok sjansen, og ble ikke skuffet.

Langkawi sett fra flyet.
Stranden utenfor hostellet vårt (les: 15 meter fra ytterdøra), er kanskje ikke kritthvit med krystallklart vann, men kan ikke si den er så aller verst likevel. Det som i hvert fall er deilig, er at vi har den nesten for oss selv.



Ane og jeg koser oss med en øl i den nydelige solnedgangen.
Til tross for at det faktisk er kinesisk nyttår til uka, og øyas hosteller og hoteller er overfylt, har vi egentlig ikke merket så mye til turistene enda. Det eneste vi har merket, er at det var en aldri så liten utfordring å skaffe seg et sted å bo. Vi hadde ikke bestilt noe sted på forhånd, da alt var fullbooket på nettet. Med mot i brystet og vett i pannen satte vi oss likevel på flyet i håp om at det fantes et hostell som ville gi to, små, søte jenter husrom. Og det ordner seg for snille piker, gjør det ikke? Til 80 kr natten fant vi til slutt dette, lille krypinnet:


Vi har også blitt kjent med Malaysias toaletter. Dopapir, hva er det? Her er det bare å ta frem spyleren og vaske seg i stussen! 


Området utenfor hostellet vårt. Ganske koselig i grunn. 
Gjennom de siste dagene har vi tatt livet med ro. Den første dagen ble vi kjent med noen svenske backpackere (det kryr av dem her), som viste oss en skikkelig kul bar. En strandbar med avslappende reggaemusikk, masse backpackere og god stemning. Det er altså her vi har tilbragt de siste to kveldene, og sikkert de resterende kveldene også...


Men! Det skal også sies at vi ikke bare later oss. Og da må jeg bare benytte denne bloggen til å skryte av hvor flinke Ane og jeg var i går (et privilegium med å skrive blogg). Vi studerte nemlig i tre timer for så å dra på joggetur på stranda.

Beviset:


Nå har vi ligget og kokt på stranda. Jeg måtte kaste inn håndkleet etter et par timer. Solbrent! Så da benytter jeg muligheten til å oppdatere til dere. Veldig koselig om dere kommenterer. Det gjelder både foreldre, venner og besteforeldre. Ja, du også, mormor!

Langkawi - over og ut. Enn så lenge.