tirsdag 20. mars 2012

Four thousand islands

Nå er vi på Si Phan Don, også kjent som "Four thousand islands". Det er en øygruppe på elven Mekong, helt sør i Laos. Den lille øya vi befinner oss på heter Don Det, og atmosfæren her er veldig avslappende. Det er egentlig litt sånn "hippiested", hvor de fleste besøkende er backpackere. På de små barene finner man gjerne bare noen små puter ved siden av noen små bord, hvor man kan sette seg ned og ta en øl eller en "Lao Lao" om du vil. På menyene får du kjøpt "happy shakes" og "happy pizzaer". Til og med vannbøflene tar livet med ro her.

En lokal original som ligger og slækker'n på stranda hver ettermiddag.
Selv om stedet i seg selv er veldig koselig, stemningen er god, og de andre backpackerne hyggelige, trives ikke Ane og jeg så veldig godt her. De lokale som jobber her er lite vennlige og egentlig ganske uhøflige. (De er rett og slett "surfitter", som Silje villa ha sagt det.) Kanskje de er lei av alle turistene som kommer hit? Ikke vet jeg.

Vi har i hvert fall klart å kose oss litt likevel. Vi slo på stortromma og bestemte oss for å være litt sporty. Og ikke bare litt sporty heller. Vi har faktisk padlet fra Laos til Kambodsja.


På turen så vi Sørøst-Asias største fossefall (fra sidelinja, riktignok), og delfiner. Visste du at det fantes ferskvannsdelfiner kanskje?

Turist 1 og 2.
Når vi kom tilbake fra turen var vi helt utslitte i muskler jeg ikke engang visste jeg hadde. Skal innrømme at kroppen ikke har fått så altfor mye trening på denne turen.

Selv om ølmagen kanskje vokser litt, har vi i hvert fall blitt ferdig med den andre og siste semesteroppgaven vår. Nå går turen videre til Luang Prabang i nord. Denne gangen flyr vi, ettersom vi har erfart at veiene i Laos faktisk er helt grusomme.

onsdag 14. mars 2012

Fantastiske Kambodsja

Jeg føler vi har opplevd så utrolig mye de siste dagene, så jeg vet nesten ikke hvor jeg skal begynne.

Som jeg nevnte i forrige blogginnlegg kom vi i kontakt med en veldedighetsorganisasjon i Phnom Penh. Organisasjonen heter "Choice", og hjelper totalt seks ekstremt fattige landsbyer utenfor hovedstaden. Dette er mennesker som verken har penger, jord eller tilgang på medisinering hvis de blir syke. I landsbyen vi besøkte lever befolkningen gjennomsnittlig under én dollar om dagen (5-6 norske kroner).

Bak på lasteplanet ble vi altså med for å levere rent drikkevann. Foruten å forsyne landsbybeboerne med vann hver eneste dag, bidrar også Choice med mat, klær, medisinering og undervisning. Når det gjelder sistnevnte, kan man kanskje bli forundret over hvorfor det er så nødvendig å bidra med undervisning når offentlig skoler i Kambodsja er gratis. Ross, den australienske pensjonisten som stiftet Choice, forklarte oss at selv om skolene teoretisk sett ikke koster penger, er de langt i fra gratis i praksis. For det første må ungene selv betale for skoleuniform og bøker. Videre er lærerlønnen så lusen at de aller fleste lærerne er korrupte. Kvaliteten på undervisningen er dårlig, og lærerne møter ofte ikke opp til timene. De som har råd til å betale lærerne, er de som får tilgang på den kvalitetsmessige undervisningen som alle burde hatt krav på. Av disse grunnene er gratis opplæring et viktig motiv for Choice.

Å besøke landsbyen ga meg et skikkelig stikk i hjertet. Det var rett og slett et lite sjokk og komme ut på den perifere landsbygda og se hvor lugubert de lever. Jeg vet ikke helt hva jeg hadde forventet, men det lille samfunnet stemte ikke helt overens med mine forestillinger om hva en "landsby" er. Det var heller en samling av slitne skur og stråhus plassert langs en støvete landevei. Barna var møkkete. Foreldrene manglet tenner. Noen av mennene var alkoholiserte. Likevel, til tross for de stusslige kårene, var det en helt spesiell glød i øynene på disse menneskene: Alle var så glade. Alle smilte. Alle hilste. Alle lo. De virket lykkelige. 


Etter landsbybesøket dro vi nordover til Siem Reap. Dette er litt av en turistby, hvor omlag én million mennesker kommer innom hvert eneste år for å få et glimt av Angkor Wat. Det høye turisttallet er riktignok forståelig, da de eldgamle buddhistiske templene fra 1200-tallet var ganske fascinerende. Vi leide oss en guide som selv var buddhistisk og hadde vært munk i tre år. Det ble en dag med mye historie og ny interessant lærdom, selv om vi ved dagens ende var enige om at det "ble litt mye stein etter hvert". 


De to siste dagene har gitt oss enda flere spennende opplevelser. På Rabbit Island møtte vi en amerikaner som anbefalte oss å dra til en fjern, liten landsby, langt vekk fra turister og bystøy. Bussen fra Siem Reap gikk riktignok ikke hele veien dit, men ifølge amerikaneren var det mulig å få tak i såkalte «lokale taxier» de siste kilometerne. Da vi kom av bussen halvveis til bestemmelsesstedet, snakket vi med noen lokale som tok oss med til busstasjonen. Der blir vi møtt av en gjeng mannfolk som nærmest kastet seg over oss når vi kom. Dette var altså de lokale sjåførene som kriget om potensielle passasjerer. Etter litt dealing på prisen blir vi til slutt tildelt en bil som skulle ta oss med til Banteay Chmar. I alt syv mennesker klarte sjåføren å få presset inn i den slitne 5-seteren, før vi satte kursen mot den lille landsbyen på verdens mest humpete veier. 

Spiser mais og venter på taxien. Ane var til og med så heldig å bli fridd til!

I Banteay Chmar bodde vi hjemme hos en lokal familie. De snakket ikke veldig mye engelsk, men de var så snille og hyggelig mot oss. Etter middagen, som de eldste jentene i familien hadde tilberedt til oss, lekte vi med barna som bodde der. De lærte oss et steinspill som minnet litt om boccia.

Lille, støvete Banteay Chmar.
Ane og jeg satt oss ned og pratet med noen buddhistiske munker.
Spiller steinspill med barna.
Dagen etter besøkte vi en frivillig organisasjon som driver en barnehage og en skole i den lille landsbyen. Lederne på senteret er et par fra Frankrike, og det var de som hjalp oss med å finne et sted å overnatte i landsbyen. På besøk på senteret spilte vi steinspillet med de eldre barna, og lekte med barnehagebarna. De aller minste ble helt hypre når vi kom for å hilse på dem. Vi lærte dem "Hode, skuldre, kne og tå" og "Rødt og grønt lys". Etterpå sang de sanger for oss. Helt herlige barn!


Som dere skjønner har Kambodsja gitt oss mange fine opplevelser. I morgen går turen videre til Laos. 12 timer i buss, wohoo!

lørdag 10. mars 2012

Kep & Rabbit Island

En tre timer lang busstur tok oss med til den lille kystbyen Kep, helt syd i Kambodsja. Med den deilige sjøbrisen i håret og den avslappede atmosfæren Kep har å tilby, fant vi jaggu skrivelysten også. For dere som lurer på hvordan det går å være student mens man er på reisefot: Hurra for skippertak! Vi ga oss selv en frist på en uke, og fant oss et stille hotell. Ved et bord i restauranten ble vi sittende fra morgen til kveld. Tror vi beveget oss én, toppen to, ganger utenfor hotellet. Fem dager med intensivt oppgavefokus, og vi kan si oss ferdig med en av to semesteroppgaver.

Vi fant dette lille krypinnet til 15 kroner natten. Dette må være den beste kombinasjonen av billig og renslig vi har funnet så langt. (Men kanskje ikke det ryddigste? Ehee....)
Litt kortspill i pausene da... Okei, mye kortspill i pausene.
Mange svette timer og 20 sider senere, og med en masse ny kunnskap innhentet om hvordan politikerskandaler påvirker partioppslutning, bestemte vi oss for å ta noen velfortjente dager på Rabbit Island. En liten båttur over sjøen, og vi befant oss på det mest behagelige, beroligende stedet jeg har vært så langt. Ingen biler, ikke noe bråk. Kun fire-fem restauranter med tilknyttede bungalower var å finne på den lille øya. Atmosfæren var rett og slett spesiell. Det var liksom så deilig stille... Med elektrisitet fra aggregat kun noen få timer om dagen, var det så klart ikke internett, eller vifte på rommet, for den saks skyld. (Det ble med andre ord noen avslappende, men samtidig varme dager på Rabbit Island.) Om kveldene, etter solnedgangen, skrudde lokalbefolkningen på aggregatet, slik at det kun var noen få lys rundt på de små restaurantene, og hvor rolig musikk spilte ut fra noen høytalere. Blant palmesus og dus ble vi sittende ved et av plastikkbordene og nyte en tropisk drikk laget av frukt hentet direkte fra jungelen. Idyll?


Etter to dager på den lille kaninøya, dro vi tilbake til fastlandet. Vi bestemte oss for å bli en natt til i Kep og gjøre litt sightseeing før turen gikk videre. Vi kunne ikke bare dra uten å ha sett annet enn den gule hotellveggen vår... En kjempesøt tuktuk-sjåfør tok oss med rundt i nærområdet. Blant støvete, humpete og glodhete landeveier ble jeg helt forelska i Kambodsja. Det var ikke før vi kom ut på landsbygda at jeg virkelig fikk øynene opp for hvor nydelig dette landet er. 


Den lille uken vi tilbrakte i Kep og på Rabbit Island var rett og slett godt for sjela, både akademisk, slappe-av-messig og ikke minst matmessig. Det må bare nevnes at sjømaten i Kep var helt fantastisk. Med fersk fisk, reker og krabber fisket direkte opp fra sjøen, var munnen og hjernen i ekstase ved hvert eneste måltid.

På "crab market" og spiser middag. 
Kambodsjas nasjonalrett,"amok": Dampet fisk i kokos- og sitrongryte. F-a-n-t-a-s-t-i-c-o!
Nå er vi faktisk tilbake i hovedstaden Phnom Penh. Her har vi vært i én dag for å ordne med visum til Vietnam. Vi har også rukket å være med en frivillig organisasjon ut til en ekstremt fattig landsby utenfor byen. Der hjelper de til med mat, vann, skole, klær osv. Disse landsbybeboerne har faktisk ingenting. Dagen i dag har gitt oss et nært møte med hvordan det er å leve i ekstrem fattigdom. Det var både en sterk, men samtidig fin opplevelse. Jeg tenker jeg skriver et lengre innlegg om dette når vi kommer til neste sted. Akkurat nå sitter Ane og jeg og venter på nattbussen som skal ta oss nordover til Siem Riep.

Vi storkoser oss i Kambodsja! Tenk at det bare er noen små uker igjen av turen vår...