Biler i alle retninger, lasteplan stappfulle av mennesker,
mopeder som trenger seg gjennom hver eneste lille luke, syklister og fotgjengere
som plutselig befinner seg midt i veien, og som i mine øyne er fullstendig på
avveie, utgjør til sammen et eneste stort kaos. Allikevel befinner vi oss i et strukturert kaos, på en eller annen
merkelig måte, som bare kan eksistere i asiatiske storbyer. Denne gangen er det Phnom
Penh vi ankommer, hovedstaden i Kambodsja. Med den deilige, varme vinden som
stryker i ansiktet og tørker bort svetteperlene, befinner vi oss i tuktuk – et av Kambodsjas varemerker. I
den lille, åpne vogna festet til en moped, suser vi bortover på Phnom Pehns
travle motorvei.
Vi har nå vært her i tre dager, og det er allerede mange nye
inntrykk å fordøye. En av de aller første erfaringene vi har gjort oss, er at Kambodsja
er et veldig fattig land. I Phnom Penh er det mange tiggere og uteliggere. Det
er tydelig at Kambodsja fremdeles er et av verdens mest minerammede land, da
flere mangler både armer og ben. Spesielt trist er det å se alle barna som må
bruke barndommen sin på å gå rundt og trygle penger fra turister.
Ved siden av fattigdom, miner og de fysiske traumene, lever fortsatt
en hel generasjon også med psykiske mén fra det grusomme Pol Pots-regimet
på 1970-tallet. Kambodsja har virkelig lidd en tøff historie, og dette fikk vi
føle på kroppen etter å ha besøkt S-21
og Killing field. Førstnevnte var tidligere en gammel skole, men ble under Khmer Rouge-regimet (Pol Pot) omgjort til et sikkerhetsfengsel, hvor uskyldige mennesker ble torturert på de mest
inhumane måter. Pol Pot hadde et ønske om å forandre befolkningen til et såkalt "peasant-samfunn". Barn, eldre og intellektuelle var spesielt utsatt. Om du hadde briller var det en god nok grunn til å bli henrettet. Etter de forferdelig avhørene i S-21, ble fangene sendt direkte til Killing field, hvor navnet egentlig sier sitt. Det var en sterk opplevelse og vandre blant de mange massegravene, hvor tusenvis av mennesker ble myrdet så brutalt.
En annen ting som fikk meg til å tenke, er hvor vanvittig stor makt myndighetene i et land har til å vektlegge ønskede deler av verdenshistorien. Det kan være vanskelig å forstå hvorfor ikke Pol Pots engang blir nevnt i norske skolebøker. Mannen var jo en tyrann på linje med Stalin og Hitler, og utryddet nærmere tre millioner mennesker - en fjerdedel av Kambodsjas befolkning.
Men, til tross for Khmerfolkets dystre fortid, skal det sies at menneskene i Phnom Penh er utrolig blide, varme og hyggelige. Også så sporty de er! Om ettermiddagene ser du folk overalt som
spiller badminton eller trener på de mange treningsapparatene som er plassert
rundt omkring. Det som kanskje fascinerer meg mest er de store folkeansamlingene som danser aerobic, midt i byen, til ljomende musikk. Da blir jeg bare nødt til å trekke på smilebåndet.
Ellers er Kambodsja ufattelig billig. I dag har Ane og jeg bare kost oss (riktignok etter å ha studert i tre timer). Vi har prøvd Khmermassasje, som var en...interessant opplevelse. Tror aldri jeg har blitt bøyd og tøyd i så mange forskjellige retninger. Vi har også vært på marked, og jeg har klipt meg til den nette sum av 15 kroner.
Ellers nærmer det seg innlevering for de to semesteroppgavene på tilsammen 12000 ord, så i morgen reiser Ane og jeg ned til Kep, en liten by som ligger langs kysten, i håp om å finne arbeidsroen.























