onsdag 29. februar 2012

Phnom Penh

Biler i alle retninger, lasteplan stappfulle av mennesker, mopeder som trenger seg gjennom hver eneste lille luke, syklister og fotgjengere som plutselig befinner seg midt i veien, og som i mine øyne er fullstendig på avveie, utgjør til sammen et eneste stort kaos. Allikevel befinner vi oss i et strukturert kaos, på en eller annen merkelig måte, som bare kan eksistere i asiatiske storbyer. Denne gangen er det Phnom Penh vi ankommer, hovedstaden i Kambodsja. Med den deilige, varme vinden som stryker i ansiktet og tørker bort svetteperlene, befinner vi oss i tuktuk – et av Kambodsjas varemerker. I den lille, åpne vogna festet til en moped, suser vi bortover på Phnom Pehns travle motorvei. 



Vi har nå vært her i tre dager, og det er allerede mange nye inntrykk å fordøye. En av de aller første erfaringene vi har gjort oss, er at Kambodsja er et veldig fattig land. I Phnom Penh er det mange tiggere og uteliggere. Det er tydelig at Kambodsja fremdeles er et av verdens mest minerammede land, da flere mangler både armer og ben. Spesielt trist er det å se alle barna som må bruke barndommen sin på å gå rundt og trygle penger fra turister.


Ved siden av fattigdom, miner og de fysiske traumene, lever fortsatt en hel generasjon også med psykiske mén fra det grusomme Pol Pots-regimet på 1970-tallet. Kambodsja har virkelig lidd en tøff historie, og dette fikk vi føle på kroppen etter å ha besøkt S-21 og Killing field. Førstnevnte var tidligere en gammel skole,  men ble under Khmer Rouge-regimet (Pol Pot) omgjort til et sikkerhetsfengsel, hvor uskyldige mennesker ble torturert på de mest inhumane måter. Pol Pot hadde et ønske om å forandre befolkningen til et såkalt "peasant-samfunn". Barn, eldre og intellektuelle var spesielt utsatt. Om du hadde briller var det en  god nok grunn til å bli henrettet. Etter de forferdelig avhørene i S-21, ble fangene sendt direkte til Killing field, hvor navnet egentlig sier sitt. Det var en sterk opplevelse og vandre blant de mange massegravene, hvor tusenvis av mennesker ble myrdet så brutalt. 


En annen ting som fikk meg til å tenke, er hvor vanvittig stor makt myndighetene i et land har til å vektlegge ønskede deler av verdenshistorien. Det kan være vanskelig å forstå hvorfor ikke Pol Pots engang blir nevnt i norske skolebøker. Mannen var jo en tyrann på linje med Stalin og Hitler, og utryddet nærmere tre millioner mennesker - en fjerdedel av Kambodsjas befolkning.

Men, til tross for Khmerfolkets dystre fortid, skal det sies at menneskene i Phnom Penh er utrolig blide, varme og hyggelige. Også så sporty de er! Om ettermiddagene ser du folk overalt som spiller badminton eller trener på de mange treningsapparatene som er plassert rundt omkring. Det som kanskje fascinerer meg mest er de store folkeansamlingene som danser aerobic, midt i byen, til ljomende musikk. Da blir jeg bare nødt til å trekke på smilebåndet.


Ellers er Kambodsja ufattelig billig. I dag har Ane og jeg bare kost oss (riktignok etter å ha studert i tre timer). Vi har prøvd Khmermassasje, som var en...interessant opplevelse. Tror aldri jeg har blitt bøyd og tøyd i så mange forskjellige retninger. Vi har også vært på marked, og jeg har klipt meg til den nette sum av 15 kroner.


Ellers nærmer det seg innlevering for de to semesteroppgavene på tilsammen 12000 ord, så i morgen reiser Ane og jeg ned til Kep, en liten by som ligger langs kysten, i håp om å finne arbeidsroen. 

lørdag 25. februar 2012

Gjensynsglede i Bali og Gili

Oioioi! Hvor skal jeg begynne? Den siste uka har rett og slett vært fantastisk. Vi har kost oss veldig mye sammen med Eileen, Maren og Thomas ("bestefar"). Da jeg forlot dere forrige gang, for omtrent en uke siden, hadde Ane og jeg akkurat kommet oss til Kuta hvor vi skulle møte våre tre kompanjonger fra Trondheim. Akkurat i dét jeg var ferdig med dagens viktigste gjøremål (å skrive blogg selvfølgelig), banket det plutselig kraftig på hotellromsdøren. Det var ingen ringere enn Eileen, Maren og Bestefar. Og herre min hatt, så deilig det var å se dem igjen! Det ble mange gode, varme klemmer. 

Vi tilbrakte først to dager i Kuta, som er en relativt travel by full av partysvensker, australienere og (veldig) slitsomme gateselgere. Stranda i Kuta er flere kilometer lang og skulle visst være veldig bra for surfing. Jeg hadde aldri prøvd dette før, men det viste seg å være veldig moro. Det var rett og slett et skikkelig adrenalinkick når man fór bortover på bølgene. For ikke å snakke om hvor utrolig slitsomt det var! Vi var jo helt utslitte etterpå. 

Surferookies!
Strandløven Bestefar
Dagen etter følte vi for å være litt kulturelle. For 300.000 rupiah (omtrent 200 norske kroner) leide vi en sjåfør som skulle kjøre oss rundt på Bali. Det viste seg forøvrig at mannen bak rattet ikke forstod et eneste ord engelsk, så det hele ble ganske komisk når vi plutselig befant oss i baksetet på en bil, i håp om å kanskje få lære litt mer om Bali, og sjåføren ikke engang skjønte hvor vi skulle. Etter mye kroppsspråk og gestikulering kom vi oss til slutt til bestemmelsesstedet, overraskende nok.

I byen Ubud, som ligger nord på Bali, besøkte vi blant annet den såkalte "apeskogen". Den lille parken var et hellig avgrenset område blant de grønne trærne, pyntet med templer og religiøse statuer, og hvor små aper løp fritt rundt. De fleste balineserne er hinduister, og i hinduismen er visst apene et viktig symbol. Den lille apelandsbyen var riktignok proppet med turister som skulle ta bilder og styre og ordne, så jeg syntes egentlig litt synd på de små apene (helt til de bestemte seg for å angripe oss og maten vår).
Etter vår lille visitt hos apene, dro vi videre for å se tradisjonell balinesisk dans. Det var skikkelig kult! De fremførte flere ulike danser som er knyttet til forskjellige ritualer i hinduismen.  
De to små jentene fremførte hele dansen med lukkede øyne. 
De to små dagene i Kuta gikk overraskende fort, før turen bar videre til øygruppen Gili, som ligger en fergetur unna Bali. Thomas ble igjen i Kuta, og plutselig ble det skikkelig jentetur. Dette inkluderte selvfølgelig en masse skravling, latter og tull. Vi har helt enkelt kost oss glugg i hjel, hvor vi har tatt livet med ro med lange dager på stranda, snorkletur (vi så skilpadder!!), sykkeltur, gode (og kanskje litt for dyre) middager, koselig kvelder på stranda med øl og musikk, og ikke minst timesvis med kortspill.

Den lille landsbyen. 
Hostellet vi bodde på var et koselig gjestehus med en liten veranda hvor vi fikk servert deilig frokost hver morgen.
Fine Maren og Eileen :)
Øya var bare 8 km i omkrets, så det tok ikke lange tiden å sykle rundt. 
Dere tør ikke utfordre oss i Idiot, for å si det sånn.
I dag tidlig måtte vi si hadet til jentene etter noen nydelige dager. Nå sitter Ane og jeg igjen på hotellrommet tilbake i Kuta, og slapper av. Klokken er halv ni på kvelden og vi skal straks ut og spise middag. Vårt siste indonesiske måltid skal nytes før vi må hoppe til sengs. I morgen må vi opp grytidlig for å rekke flyet vårt videre. Neste oppdatering blir fra Kambodsja.
Over og ut!

lørdag 18. februar 2012

Bleikfisen Ida og Ane sin untergang

Nå har vi endelig kommet oss videre etter å ha vært stuck på hostellet i Kuching den siste uka. Etter at vi kom tilbake fra langhuset har vi begge ligget i fosterstilling med magasjau, spysyke og alt som følger med. Vi har vel knapt beveget oss utenfor døra, annet enn for Anes daglige cola. På den positive siden har vi i det minste fått gjort et realt skippertak på studiefronten.
I resepsjonen på det koselige hostellet i Kuching, hvor vi tilbragte så mange dager. Eieren var en kjempehyggelig svensk dame (t.v. på bildet). Hun hadde innredet hostellet så utrolig kult i buddhistisk stil.
På onsdag ankom vi vår nye destinasjon, som er... *trommevirvel*... Bali! Indonesia var vel egentlig ikke på reiseplanen vår, men det som er så deilig med å reise bare oss to, er at vi kan ta ting på sparket. Dette med å "bryte rutiner" og å "være spontan" er spesielt moro for meg, som kanskje er et av de mest rutineelskende menneskene du kan komme borti. Jeg blir jo helt vill i fletta her nede.


Vi bestemte oss for å dra til en liten fiskerlandsby som heter Padang bay. Møtet med hotelleieren var et lite kapittel for seg selv. Noe av det første han gjorde, var å spå meg og Ane. Jeg ble beskrevet som en stor leder, hvor han sammenlignet meg med Hitler. Etter å ha lest hånden til Ane, sukket han dypt, og advarte henne om at hun kom til å dø av et virus. Plutselig fester han blikket i meg, og sier: "You are really pale". Jeg ble litt satt ut over den direkte, og noe frekke kommentaren, og prøvde å tulle det vekk med en munter tone: "Well, that's why we came to Bali. Hoping to get a tan". Hotelleieren holder fortsatt blikket i meg og svarer med en alvorlig tone: "No, seriously. You are like really, really pale".
"Well, thanks for the compliment".
"It's not a compliment!"
Bleik? Jeg?! 
Vårt lille, romantiske rede. For dette rommet (som faktisk er en liten hytte) betaler vi 50 kroner hver. 
Dagen i går tilbragte vi på stranda The Blue Lagoon, hvor navnet ikke kunne ha vært mer beskrivende. Høye, grønne trær omga den lille bukta og pakket den inn som, nettopp, en liten lagune. Det krystallklare vannet med den skjønne turkise fargen levde virkelig opp til navnet, og gjorde dessuten bukta helt perfekt for snorkling. Ane og jeg leide oss en dykkemaske hver, men det var nesten ikke nødvendig. Vannet var så gjennomsiktig at du kunne se alle de eksotiske fiskene svømme rundt bena på deg. Det er virkelig en skam at jeg glemte kameraet hjemme i dag.

I dag klarte vi å finne veien til en annen liten strand, som ifølge hostelleieren skulle være "Balis beste strand". Og akkurat det hadde han rett i (om ikke annet). Bare se:

Nå har vi reist videre ned til Kuta (sør i Bali) hvor vi skal møte Eileen, Thomas og Maren, våre kjære venner fra Trondheim. De studerer i Singapore dette semesteret, og skulle tilbringe vinterferien sin på Bali og Gili-øyene. Da de spurte om vi ville komme og møte dem, kunne vi jo nesten ikke avslå dette tilbudet. Hihi.

torsdag 9. februar 2012

Et uforglemmelig møte med Iban-stammen

Gjennom de siste dagene har vi virkelig fått utspille våre sosialantropologiske sider. Dypt inne i jungelen har Ane og jeg har tilbragt tre dager sammen med et malaysisk stammefolk. 

Folket vi besøkte tilhører Iban-stammen og er hovedsakelig lokalisert i familiehushold rundt om Sarawak (Malaysia), Brunei og Indonesia. Opprinnelig var Iban-stammen et krigersk folk, og var spesielt kjent for «headhunting», altså å kappe hodene av folk, på godt norsk. Selv om tidene har forandret seg, og det naturligvis ikke lenger er lov til å kappe hodet av naboen, lever Iban-stammen fremdeles på tradisjonelt vis, og har tatt vare på mye av forfedrenes gamle kulturarv. Den tradisjonelle levemåten består av mange familier som bor sammen i et eneste stort hus, såkalte langhus. Husholdningen vi besøkte var relativ stor, og bestod av hele 38 familier. Videre lever Iban-stammen for det meste av jakt og jordbruk, hvor alle i husholdet deler utbyttet med fellesskapet. Som høvdingen så fint sa: «We share everything, except our wives». Om kvelden, etter en hard dag på åkeren, setter de seg gjerne ned på den innvendige terrassen, for å drikke te eller hjemmebrygget risvin, og for å slå av en prat.

Her ankommer vi langhuset, som du kan skimte oppe i skogkrattet. En langbåt (slik som på bildet) førte oss oppover elven, langt innover i jungelen. 
Langhuset sett innenfra. På venstre side finner man dørene inn til rommene hvor de forskjellige familiene bor.  Her snakker vi lite privatliv, da både mor, far, barn og besteforeldre deler ett eneste lite rom. Til venstre ser du innendørsterrassen. 
Håndlagde smykker, tepper, masker og stråhatter.
På tunet utenfor langhuset.
Under den første kvelden sammen med Iban-stammen fremførte de en velkomstdans for oss, utført i tradisjonell klesdrakt. De karakteristiske håndbevegelsene symboliserer hvordan Iban-folket samler inn mat, for så å dele det med fellesskapet. 
Ane og jeg ble invitert med i dansen. 
Etter fremførelsen satt alle seg ned og drakk te, og vi fikk blitt litt kjent med høvdingen (midten).
Dagen etter var det tid for jungeltur, hvor en av stammemennene skulle lede vei for oss. I 40 varmegrader, rett oppover og på regnvåt bakke, føltes den første halvtimen nesten uutholdelig. Stammemannen derimot må ha vært en litt moderert utgave av Tarzan selv, der han i sandaler og med en røyk i hånden tok seg så øyensynlig enkelt rundt. Bak ham kom vi da, som to hengende (og pesende) slips. 

Jungelmannen
Bak Ane, oppe i skogen der, ser du guiden/tolken vår. Bra det ikke bare var Ane og jeg som slakket ned tempoet...
Etter noen timer i jungelen, kom vi etter hvert ut på elvebredden igjen, hvor vi fikk servert tradisjonell ibansk mat. Måltidet bestod av fisk, kylling og ris, som sammen med ferske grønnsaker ble kokt i bambusrør.
Småguttene hjelper til å gjøre i stand maten for oss.
I løpet av de tre dagene sammen med Iban-stammen har vi lært en masse om deres livssyn og levemåte. En ting jeg synes er spesielt fascinerende er hvordan de bruker naturen så flittig, både når det gjelder mat, håndverk og til helbredelse av sykdommer. Når det kommer til religion, er Iban-stammen kristne, samtidig som flere tror på spirits. Blant annet oppbevarer de ekte (!) menneskehodeskaller i langhuset, hvor de gamle åndene skal vokte over og beskytte dem. 
Med mange forventninger og forestillinger om hva et vaskeekte stamme-
samfunn er, tok jeg meg selv i å bli litt overrasket over hvor globaliserte Iban-folket er. Til tross for relativt «primitive» omgivelser, med spinkle trebygg plassert langt inne i jungelen, med strøm fra aggregat bare noen få timer om dagen, og med et levebrød basert på jordbruk, jaktutbytte og annet de kan finne i jungelen, har folket moderne klær, hører på Justin Bieber og Akon, ser amerikanske filmer og synger ibanske karaokesanger ut i de sene nattetimene. 

søndag 5. februar 2012

Fisketur på landsbygda

Dæven, så aktiv jeg er på bloggen i dag, men må bare fortelle om dagen vår i dag. Ane og jeg hadde egentlig store planer om å være flittige studenter, men merker allerede at det er hardt å være student på reise. Det er jo så mye annet spennende som skjer! Ved frokosten kom vi i prat med noen lokale som ville ha oss med på fisketur. Han ene var fra en liten landsby utenfor Kuching, og ville vise oss hjemstedet sitt. Vi kunne jo nesten ikke si nei til dette.

Med litt potetgull og øl i bagasjen ble det plutselig roadtrip til den malaysiske landsbygda. Vi  kjørte innom den lille landsbyen, og fikk se hvordan han ene bodde. Landsbyen bestod i bunn og grunn av noen enkle trehus blant masse skog og grønt. Bare en liten, smal landevei førte oss blant trærne og de små husene. I hagene lekte ungene og spilte fotball. Tilfeldigvis var det feiring av profeten Mohammads fødsel i dag(?), så når vi kom ut av bilen var vel landsbybeboerne midt inni en bønn, da bønnerop drønnet fra den lokale moskeen. Det satte stemningen. Hehe.


Her kommer gutta krutt.

Nam, snus. Eller ikke?!

I morgen skal Ane og jeg på en spennende utflukt. Vi skal besøke et stammesamfunn langt ute i regnskogen. Vi blir borte i tre dager, så gled dere til oppdatering når vi er tilbake.

Stor, svett klem fra oss.