Jeg føler vi har opplevd så utrolig mye de siste dagene, så jeg vet nesten ikke hvor jeg skal begynne.
Som jeg nevnte i forrige blogginnlegg kom vi i kontakt med en veldedighetsorganisasjon i Phnom Penh. Organisasjonen heter "Choice", og hjelper totalt seks ekstremt fattige landsbyer utenfor hovedstaden. Dette er mennesker som verken har penger, jord eller tilgang på medisinering hvis de blir syke. I landsbyen vi besøkte lever befolkningen gjennomsnittlig under én dollar om dagen (5-6 norske kroner).
Bak på lasteplanet ble vi altså med for å levere rent drikkevann. Foruten å forsyne landsbybeboerne med vann hver eneste dag, bidrar også Choice med mat, klær, medisinering og undervisning. Når det gjelder sistnevnte, kan man kanskje bli forundret over hvorfor det er så nødvendig å bidra med undervisning når offentlig skoler i Kambodsja er gratis. Ross, den australienske pensjonisten som stiftet Choice, forklarte oss at selv om skolene teoretisk sett ikke koster penger, er de langt i fra gratis i praksis. For det første må ungene selv betale for skoleuniform og bøker. Videre er lærerlønnen så lusen at de aller fleste lærerne er korrupte. Kvaliteten på undervisningen er dårlig, og lærerne møter ofte ikke opp til timene. De som har råd til å betale lærerne, er de som får tilgang på den kvalitetsmessige undervisningen som alle burde hatt krav på. Av disse grunnene er gratis opplæring et viktig motiv for Choice.
Å besøke landsbyen ga meg et skikkelig stikk i hjertet. Det var rett og slett et lite sjokk og komme ut på den perifere landsbygda og se hvor lugubert de lever. Jeg vet ikke helt hva jeg hadde forventet, men det lille samfunnet stemte ikke helt overens med mine forestillinger om hva en "landsby" er. Det var heller en samling av slitne skur og stråhus plassert langs en støvete landevei. Barna var møkkete. Foreldrene manglet tenner. Noen av mennene var alkoholiserte. Likevel, til tross for de stusslige kårene, var det en helt spesiell glød i øynene på disse menneskene: Alle var så glade. Alle smilte. Alle hilste. Alle lo. De virket lykkelige.
Etter landsbybesøket dro vi nordover til Siem Reap. Dette er litt av en turistby, hvor omlag én million mennesker kommer innom hvert eneste år for å få et glimt av Angkor Wat. Det høye turisttallet er riktignok forståelig, da de eldgamle buddhistiske templene fra 1200-tallet var ganske fascinerende. Vi leide oss en guide som selv var buddhistisk og hadde vært munk i tre år. Det ble en dag med mye historie og ny interessant lærdom, selv om vi ved dagens ende var enige om at det "ble litt mye stein etter hvert".
De to siste dagene har gitt oss enda flere spennende
opplevelser. På Rabbit Island møtte vi en amerikaner som anbefalte oss å dra
til en fjern, liten landsby, langt vekk fra turister og bystøy. Bussen fra Siem Reap gikk
riktignok ikke hele veien dit, men ifølge amerikaneren var det mulig å få tak i
såkalte «lokale taxier» de siste kilometerne. Da vi kom av bussen halvveis til bestemmelsesstedet,
snakket vi med noen lokale som tok oss med til busstasjonen. Der blir vi møtt av en gjeng mannfolk som nærmest kastet seg
over oss når vi kom. Dette var altså de lokale sjåførene som kriget om potensielle passasjerer. Etter litt
dealing på prisen blir vi til slutt tildelt en bil som skulle ta oss med til
Banteay Chmar. I alt syv mennesker klarte sjåføren å få presset inn i den
slitne 5-seteren, før vi satte kursen mot den lille landsbyen på verdens mest
humpete veier.
| Spiser mais og venter på taxien. Ane var til og med så heldig å bli fridd til! |
I Banteay Chmar bodde vi hjemme hos en lokal familie. De snakket ikke veldig mye engelsk, men de var så snille og hyggelig mot oss. Etter middagen, som de eldste jentene i familien hadde tilberedt til oss, lekte vi med barna som bodde der. De lærte oss et steinspill som minnet litt om boccia.
| Lille, støvete Banteay Chmar. |
| Ane og jeg satt oss ned og pratet med noen buddhistiske munker. |
| Spiller steinspill med barna. |
Dagen etter besøkte vi en frivillig organisasjon som driver en barnehage og en skole i den lille landsbyen. Lederne på senteret er et par fra Frankrike, og det var de som hjalp oss med å finne et sted å overnatte i landsbyen. På besøk på senteret spilte vi steinspillet med de eldre barna, og lekte med barnehagebarna. De aller minste ble helt hypre når vi kom for å hilse på dem. Vi lærte dem "Hode, skuldre, kne og tå" og "Rødt og grønt lys". Etterpå sang de sanger for oss. Helt herlige barn!
Som dere skjønner har Kambodsja gitt oss mange fine opplevelser. I morgen går turen videre til Laos. 12 timer i buss, wohoo!

Fy søren, det virker virkelig som om dere har en fantastisk tur! Så lærerikt også. Selv om det er tøft, må det være veldig spennende å få se alle de ulike kulturene og levemåtene. Gleder meg til du kommer hjem, så jeg kan få høre enda mer. :) Kos dere masse videre, og ta vare på dere selv!
SvarSlettxoxo <3